Barcelona jetz kommen wir heute nach Sie. Og så vi gjorde. Stadig vekk sjanglende i retning mot dagens mål. Faktisk en herlig start etter som vi snart var på en tidligere hovedvei, som ikke lenger var en hovedvei fordi hovedveien nå var den nye motorveien ved siden av, helt for oss selv.
Vanskelig å finne bedre føre for en syklist, og ikke noe pernilledutten har opplevd siden han heiet og heiet på Dag Otto i hans heroiske kamp om gullet i sykkel VM i 1993, da hele trafikkmaskinen i Bjørvika var stengt for alle bortsett fra de kjempende syklistene og denne ene sykkelpublikummer som brukte den gyldne anledningen til å heie og sykkelboltre seg i den omtalte bilfrie trafikkmaskinen, ikke langt fra den ny asfalterte svingen i bunnen av Kongeveien, som viste seg å være utfallende for resultatlisten, mot den nye amerikanske sykkelridderen. Som viste seg å ikke være det likevel, men som var tøffere og dyktigere enn noen i den nyasfalterte, og på grunn av regnet, såpeglatte svingen i bunnen av Kongens vei, og dermed vant VM til Dag Ottos og dutt 1's store skuffelse. Men tøffere og flinkere enn alle de andre var han, den nye sykkelridderen, men som det viste seg, som Lancelot bedro sin Konge med Dronningen selv, bedro sykkelridderen hele sykkelriket, såpeglatt eller ikke. Og slik går jo livet rundt og rundt som sykkelhjul.
Etter en stund i dette sykkelparadiset, var idyllen slutt, og vi skulle igjen dele vei med biler og trailere. Men her i Spania, i motsetning til i Frankrike, viser så godt som alle bilister, trailersjåfører og til og med bussjåfører, respekt og høflighet overfor syklister. Flere ganger ble vi rørt nesten til tårer, og i hvert fall til hjerteroten, av hvor lenge de kunne vente før de fant en sikker mulighet til å komme forbi. Og når de passerer er det alltid med god og trygg avstand. Det varmer og gleder et levende syklisthjerte. Likevel er det selvsagt slitsomt å tråkke avgårde med biltrafikken susende og ikke minst forbi alle av- og påkjøringsramper, når trafikken ellers følger fartsgrenser på 80-100. Men i dag, etter en periode med fullstendig motstridighet, valgte dippedutten (dutt 2) å lede oss inn på vennligere småveier og sykkelveier.
Slik kom vi oss faktisk helt inn til sentrum av Barcelona. Hvor et kryss ikke består av to veier, men av sikkert som oftest fire, fem, seks og gjerne med rundkjøringer og lysreguleringer på tvers og på kant, for rullende og gående. Et sykkelkrevende landskap med andre ord, og dutt 1 er lykkelig glad for at kone er en strålende tøff og solid syklist, som med eskalert risikonivå hev seg etter duttens trafikalt overraskende manøvre.
Slik at vi kunne feire dagens bragder med et rom med utsikt som det heter.
Og selv om utsikt umiddelbart ikke rimer på syklist har de det begge til felles at de gir en innsikt som en ellers ikke finner. Og det tror jeg vi alle kan ha noe å lære av.
Dessuten er utsikt en type severdighetsbeskuing som kone godt kan like.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar