Når grøten er borte

Når grøten er borte, er skålen igjen. Og skålen er jo ofte mer verd. Som kone sier, etter at pernilledutten nå har gravd seg ned i noe aldeles fullstendig sludrete vås i noen dyrebare ferietimer.

Hensikten med den avsluttende reiseteksten er enkelt sagt å skrive noen korte oppsummerende erfaringer til nytte og glede for oss og andre interesserte, sier kone. Og pernilledutten er umiddelbart enig i det.

Det synes høvelig å starte med rutevalget. Reisemålet var som sagt gitt, og utgangspunktet med ferge til Kiel avklart og god. Med hjelp av den mye omtalte dippedutten kom vi oss også etterhvert slyngende nedover kartet gjennom det tyske bygdelandskapet. Ikke alltid besynderlig effektivt, men behagelig, trivelig og vakkert. Tyske elveleiebaserte sykkelruter hadde vi lest oss optimistiske på. Og det var de, om vi nå fant de. Oftere fant vi derimot småveier og sykkelveier langs bilveiene gjennom åkrene, og det fungerte som bare det, så lenge trerøttene holdt seg asfaltsprekkeferdige unna.

Når vi skulle starte vårt franske eventyr kunne vi raskt nyte det vidunderlige sykkellivet på sykkelveier langs både elver og tilliggende kanaler. Det var først når vi i større og større grad var nødt til å sykle på bilveier, at det franske eventyr falt noe mer sammen. Om de tyske bilister var nysgjerrige og nærgående, var de franske ulidelig innpåslitne. Uansett størrelse og fart på kjøretøy og type vei. 

Når vi så kom til Spania, fant vi færre sykkelveier, men nesten alltid en veiskulder å sykle på. Og enda viktigere, de mest sykkelvennlige bilister i små og store kjøretøy som vel trolig finnes. Men det er nå likevel noe mindre ferienytelsesaktig ved å sykle mil etter mil i tett trafikk, så etter å ha syklet inn til Barcelona sentrum var det et åpenbart riktig valg å ta tog til Alicante og så sykle ut til Gran Alacant, som, tidligere beskrevet, stedvis er en stor nok sykkeltrafikkfaglig utfordring i seg selv.

Mye vakker natur og mange fine små og store byer og elver og broer og sluser krysset vi på vår vei, uten at vi nå uten videre kan ramse de opp, tilsynelatende livsglad kjøttfe, mowgliskoger uten farer, ekte storker, bisam, lykkelige småfugler og hørselsfiendtlige sikader. Og svaner og hegrer. 

Feriekvalitetsmessig er det nærmest fraværet av alle de utslitende hverdagslivsvalgene som fungerer aller best med sykkelferie. Det er ikke tvil om hva dagen skal brukes til, hverken i dag, i morgen eller i overmorgen. Og det er vidunderlig deilig feriekvalitetsmessig. Kanskje også uansett. 

Det nest beste er å sykle nesten helt uten andre forstyrrende trafikanter. For det er jo som kjent så mye lettere å være trafikant, når ingen andre er i veien. 

Det mest irriterende er åpenbart bilister som verken har en cm eller et sekund å avse i sin ellevill jakt på et eller annet forhåpentlig livsviktig. 

Det nest mest irriterende er like åpenbart at fraværet av lokalkunnskap, godt gjemt skilting og og fraværet av dippeduttlogikk, medfører et forglemmelig høyt antall lokalisasjons- og videre ruteveivalgstopp, returer og omreturer. 

Det tredje mest irriterende er alle de småvondtene som dukker opp her og der etter en lang dag på sykkel.

Og det bringer oss inn på det kanskje aller beste med dette. Det er verken alle småvondtene, ruteveivalgstoppene, bilistpøblene, eller for den saks skyld de enkelte småbyidyllene og livsviktige måltidene som trivelig og behagelig ligger og skvulper i erindringen. Det er selve flyten av å være og å være på vei som er så herlig. Og som vi allerede savner. Så som kone sier, når grøten er borte er skålen igjen. Og det tror vi alle kan ha noe å lære av.