EVA-SYTU 3.3 - Prosjektarbeidsutføring

Som allerede nevnt flere ganger rakk PROG reisemålet innenfor normtiden. På overordnet nivå er derfor prosjektgjennomføringen midt i prikk. I et prosjekt av et slikt omfang, vil det selvsagt under det overordnete nivå være lag på lag med gleder og skuffelser. Gledene kommer vi tilbake til i neste kapittel. Det virker også mer konstruktivt å dvele ved utfordringene, enn den deilige flyten, som vi allerede har omtalt som det aller beste ved hele SYTU. Derfor:

For enhver profesjonell PROG er det viktig å identifisere sine motarbeidere i aller videste forstand. Det er ikke bare de åpenbare nærgående bilister eller meningsløst vissvassende fotgjengere, men i aller høyeste grad også andre levende vesener som trerøtter, insektsvermer og ustyrlige hunder og døde ting som trafikklys, dippedutter og ikke minst veidekker. Skjønt døde er det ikke alltid lett å tro de er. 

For pernilledutten, som i seg selv har egenkonkludert å inneha enkelte trekk som ellers kunne tenkes å tillegges innenfor definisjonen gammel grinebiter, kan enhver nær tilstedeværelse i tilknytning til syklingen, kunne bli oppfattet som motarbeiding. Dette har grunnlag i at dutten i all enkelhet og all rettferdighet, kun har til hensikt å oppnå en hensiktsmessig framdrift i sin sykling. Hvor vanskelig er det for andre vesener og ting å oppfatte og respektere det? Utrolig vanskelig er det, og det gir et vedvarende grunnlag for et uønsket høyt irritasjonsnivå. Det skal innrømmes at også kone ser rettferdigheten i å ville oppnå en hensiktsmessig framdrift i syklingen, og at PROG derfor langt på vei har vært samstemt om de løpende trafikkbildebetraktningene. 

Pernilledutten sjangler målbevist avgårde med bagasjen på umerket løype,

mens kone smiler åpenbart støttende og vakkert samtykkende, med, som enhver kan se, en smart liten lykt på hjelmen.

Når motarbeiderne er tilkjennegitt, har det vært viktig for PROG å omgå eller takle disse på en konstruktiv måte. Kone har fornuftig nok montert en ringeklokke på sin sykkel, men den har i overraskende liten grad, hatt særlig virkning overfor vissvassende fotgjengere og sosesyklister i vår vei. Pernilledutten hadde innledningsvis lesebrillene i lommen på sin sykkeltrøye, noe som i seg er en oppvekker av nedkvikkende art, for bedre å kunne tyde dippeduttens rutevalg i motlys på fettet og liten skjerm.  

Men vi har kommet oss frem, det har bare tatt litt mer tid. Og det er da først og fremst gjennom lavere fart og økt tidsbruk vi har taklet våre motarbeidere, enten det er elleville, digitale rutevalgsforslag, motvinden, asfaltopprørske trerøtter eller latterlig, kronglete sykkelveifortauslapskaus i byene. 

Det er kun når motarbeiderne opptrer i form av motorveilikhet og tett biltrafikk at motarbeidingen tvert i mot skaper økt sykkelfart. Det er liksom noe helt unaturlig å sykle i kosetempo bortover på en smal asfaltstripe ved siden av biler i 120. Det er også logisk både i forhold til lettrullende, friksjonssvak asfalt og dragsugseffekten av de forbipasserende trailere. Så der har faktisk motarbeiderne bidratt aktivt til økt fremdrift, men selvsagt på bekostning av økt slitasje på PROG. 

Heldig derfor at det aller meste av SYTU foregikk på sykkelveier og småveier som i all hovedsak hadde med sykkelhjulvennlig dekke, og var fri for annen trafikk. Trafikk fungerer, som vel også tidligere sagt, best uten andre. Og det tror jeg vi alle kan ha noe lære av.