Rally France

Nok en glutenfri, frokostfri morgenstart. Det er ikke bare bare å være pernilledutt når pernillen er glutenfri. Vi lider sammen i kjærligheten og sykler på luft og vann. Men først etter at utstyret som dutt 1 egentlig var i ferd med å skryte opp i himmelen, var i ferd med å synke ned i helvete.

Nok om det. Planen var å ta korteste vei til Middelhavet, og optimistisk som en naken fransk baguette, stolte vi på at dutt 2 skulle hjelpe oss. Noe dutt 2 selvsagt gjorde på sin måte.
Forbi vakre blomsterplantasjer,

en glutenfri restaurant

og opp og ned, hit og dit. Uten noen åpenbar logikk havner vi plutselig på firefeltsveier uten skulder med fartsvillige franske bilister. Heldigvis overlevde vi begge to, men den ene sykkelen ble ødelagt i et dangerøst møte med de franske veier. Heldigvis manøvrerte min wunderbare kone seg selv mirakuløst ut av en svært vanskelig situasjon, med kun blåmerker og hoppende hjertebank.

Stadig vekk er det flere og flere franske bilister som gjerne vil ha litt farge av sykkeldrakten vår på sidespeilene. Franske bilister, oppfostret i høflighetsfrasenes kunst, elsker tydeligvis bilkjøring, kjappe svinger, spenning, fart og nærkontakt. Fartsgrenser er runde tall som av uklar grunn her og der står plantet i veikanten. Men det er åpenbart ikke bil franske bilister elsker. De skrangler rundt i nitriste, gamle, små franske, flertallet av de franske bilistene, og på en slik måte som kun små franske motorer kan skrangle.  Når de så kommer ut av skranglekassene blir de ofte stående måpende rundt på sykkelveiene, i påvente av noe. Franskmenn er per i øyeblikket verken populære hos kone eller dutt 1. Hva dutt 2 mener stoler vi ikke på.

Dagens mål ble uansett distraksjoner nådd på sykkel. Vi rakk både et bad i havet,

og kunne heie på når Portugal fikk sin fortjente pokal, 

 selv om vi måtte ha litt hjelp av det, som normalt, forsinkede franske jernbanetilbudet, og min kone måtte ta til takke med ett gir de siste milene til havet. Og vi som bejublet girene som gir og gir i går. Men heller ikke denne gangen var det girets feil at giret ble ødelagt. Jubel er uansett bra, og ikke bare til slutt. For da er det jo slutt.