My å May

Etter at guttene, eller duttene, har slåss ferdig, er det jentene som tar over. Slik er det alltid, i det store og det lille livet. Forskanset med dobbelgoogelkartruting og trimmet dippedutt skulle vi i dag suse mot spanskegrensen bekymringsløst og effektivt. Og det er jo merkelig dette, hvordan et menneske stadig vekk får seg til å tro at det funker nok denne gangen, det som ikke helt har funket noen gang før. Når det er sagt er det selvsagt veldig viktig at vi har håpet. Utover det naturlige fokus på overlevelse og arbeidsoppgavene, er det på mange måter håpet som holder oss gående. Håp om små og store gleder og meningsfullhet. På den annen side kan naiviteten lede hver og en ut i ugreihet. Slik gikk det selvsagt også med oss i dag. Som sagt alle maskiner og kartprogrammer på, og vi blir spontant sendt på radiusleting i svovelduftende vinåkre i motsetningsfulle retninger, som overraskende nok stort sett likevel foregår konstant i motvind.

Etter et par timer med ukjent antall kartstopp, på ulikt passende stoppesteder, og en håndfull mil, er det likevel ikke noe å si på kones humør.

Dutt 1 derimot begynte å kjenne på motvinden og kartangsten, og brysket seg med tiltakende unyttig bruk av ukvemsord og hyttende never mot både dippedutt og Google. Dette gjør uansett på mange måter akutt godt for den maskuline selvfølelsen, som helt avgjørende viktig må pleies i slike stunder. Og dette er selvpleie. Det er erfaringsmessig alt for sjeldent at noen med familiær tilstedeværelse bidrar positivt til denne viktige pleie. Med paralympisk selvbeherskelse unngikk dutt 1 likevel noen hendelser med ytre konsekvenser, og hadde sin fulle strev med fremdriften med den elleville motvinden i seilene. For i dag ga også bagasjen full uttelling i motvinden. Etterhvert som vi kontrasirkeltradialt likevel hadde kommet på feil side av åker, kanal, tog og brakkvannsjø, aksepterte dutt 1 karslig og uten kamp likevel den gamle bondens selvhevdelse av privatgrunnens rett.

Og da var det som vanlig kun den charmante, vidunderlige kone, som på forførende sørlandsfransk likevel spurte odelsgutten om hjelp. Noe han selvsagt var mer enn villig til å gi, og vips var vi gjennom både gårdsplass, forbi den undrende gårdshunden, og jernport, og som ved et mirakel rett ut på den flotteste sykkelvei med medvind. At det nå var gått ni mil siden kones glutenfrie frukt og yoghurtbaserte frokost var det intet å høre. Vi var nå uansett kommet mange kilometer i retning av dagens mål.

Slik ordner kone opp og skaper ro og orden, slik Theresa vil etter at David, Boris og Michael har gjort seg ferdige med seg. Dutt 1 har nå heldigvis ikke gjort seg ferdig med seg eller med det som nå for enkelhetsskyld, etterhvert antas, ut fra sammenhengen, å bli dippedutt 1 og 2 eller dutt 2 og 3. Selv om vi i dag kanskje litt pussig, valgte oss et hotell som både ligger litt for langt unna sentrum av nærmeste koselige havneby, eller har egen matservering utover croissanter, og som er nabo med en tidligstengende Lidl-butikk, og dermed i fellesskap og kjærlighet ikke gidder videre kost for dagen. Lunsjen ble jo uansett veldig sen. Og i morgen skal vi uansett sykle inn i Spania.

Dessuten så vi tre stork, flere spennende vadefugler og fargerike og muntre småfugler i landskap fritt for sikader. Det er stadig vekk håp.