Bon voyage

Dagen i dag, som var i går, ble en drømmedag på drømmereise langs franske kanaler og elver på magnifike sykkelveier uten trafikk mil etter mil etter mil i vakre landskap. Hele veien til Besancon før min marvelleuse kone kunne drømme om å stoppe. Det gikk som het kniv i kaldt smør, romtemperert kniv i romtemperert smør eller som en champagnestav i mors jordbærsmoothie. Poeng det er fabelaktig å sykle her rett og slett! Men wifi på hotellet er det så som så med, og uten wifi er man jo idag nesten fullstendig avkappet. man kunne kanskje tro at det lett ville la seg løse med blåtann og mobilnett, men de stadige iPhone oppdateringene skaper stadige kompabilitetsproblemer og iPhonen vil ikke lenger snakke med Surfacen, som mer enn gjerne vil snakke med alle, også iPhonen. Slik er også bildeoverføringene avhengige av wifien, ikke ulikt hvordan Pernilledutten er fullstendig avhengig av wifen. Dette vidunderlig vakre vesen som triller av sted muntert og glad, og nå etter en uke i den vakre kontintentale natur også kan overbegeistre med naturvitenskaplige betraktninger, om sammenhengen mellom sykkelveiasfaltens stedvise bølger og sprekker, skyldes nabotrærnes ivrige rotvekst. Og derav det gamle visdomsord: En sykkelvei kan et tre opprive, men ei en motorvei velte. Slir det beste det godes verste fiende. Og det er viktig for det er fortsatt viktig å finne utfordringer som skaper harmoni i harmonien. Derfor dyrker de her også yin og yang-stener i blomsterbedene. Dialektikkens indre selvmotsetningene dukker på andre måter også opp på vår vei, to bevere som viser seg å være bisamrotter, som jo slett ikke er rotter, men egentlig ganske så nusselige bisamer, som kun er her på grunn av sin deilige pels, og den alsassiske snømusa, som vel verken har sett snø eller har et annet forhold til mus enn mat. Eller små nusselige havnebyer midt inne i landet, hundrevis av mil fra havet, bak et omfattende antall kanalsluser, som sluser vann og båt opp og ned, fram og tilbake. Men skipstrafikken var større før, og alle slusevaktboligene ved slusene var bebodd og bemannet, men er ei så nå. Hvilket for oss er en ulempe, ettersom de ville vært kjærkomne bevertnings- og overnattingssteder på vår syklende vei. Sikkert en god forretningside, men vi har kun sett to stengte tidligere slusevaktboligeromgjortetilrestauranter og en som både var restaurant og gjestehus. Hvilket sikkert har en sammenheng med at vi stort sett sykler alene på vår vei. Den aller største og nydeligste selvmotsetningen åpenbarer seg også i løpet av dagen i går, men på grunn av de digitaltekniske utfordringer, som skaper funksjonalitet i all herligheten som omgir dutten (meg), må de billedmessige illustrasjoner utgå til bedre nett. Og slik spinner dagens hjul etter hjul, mil etter mil.