Ikke at man gjør noe ulovlig når man sykler slik gjennom det vakre bondelandskapet og skogene i nordtyskland, uten at noen andre synes å gjøre verken det eller noe annet, der vi sykler aldeles alene, mens rådyrene gresser i skogkanten og nøtteskrikene og ikke minst tårnfalken foretar sine daglige gjøremål. Og det er jo også det vi gjør på vår måte. Her vi er på det man kunne si er noch eintag på sykkel, men nå er det bare andre dagen på denne turen og slik sett virker noch eintag kanskje meningsløst negativt. Det er det virkelig ikke. Etter en aldeles wonderskjøn natt i stabburet på Trestokk hos vertskapet på Hoheluft og en like skjønn frokost med hjemmelaget tartar og pølse, har vi nå syklet enda noen mil sørover. Og i dag har dippedutten ført oss nesten like sør i retning, før dens uoppmerksomme innehaver av usikker årsaker fomlet med den, etter et vidunderlich måltid hos restaurant don Camillo 2. Don Camillo presten i den deilig folkelig komiske italienske lille verden som etter WW2 uten avbrytelser var i motsnakk med den likesågode kommunistiske ordføreren Peppone, mens de hver på sin side elsket livet slik de kunne og ville. Og det er jo det vi vil og skal hver og en på hver vår måte. Min kone elsker å sykle og heldigvis for meg gjør jeg det samme. For inget annet sted enn der min kone er, vil jeg da heller være, så underskjøøn som hun er, der hun lett kokett holder følge, mens jeg søker dippeduttens instrukser i gjenskinnet av solens lys, bare forsterket av solbrillenes dusende synseffekt, mens sykkelveiene skifter side i smådorfenes ellers lodne ro. For du verden er her ro og fred.
Men nærsynte eller ikke, stoler vi erfaringsrike på dippedutten, som stadig vekk fører sykkelføreren tilbake til kurs, om ikke sykkelførerens unyttige geografilogikk tar overhånd slik den ellers gjerne vil. Og bak dette, kanskje bagatellmessige tema, kjemper sterke krefter på flere sider for motstridende opprør for selvets umiddelbare selvbekreftelse om enn utelukkende destruktivt og på de andre sider for erkjennelsen om at harmonien og kjærligheten for andre og seg selv spirer langt bedre under selvets ro og medværenhet. Og dette er en kamp som drives i flere enn to dimensjoner. Noe vi også erfarer har vært tilfelle, der vi i det ellers milde og vakre landskapet med alle disse hyggelig mennesker og deilige opplevelser, opprivende havner forbi Bergen-Belsen en av de mest grusomme bevisene på menneskehetens forrykte egoisme. Dette da styrt av duppeditten som uten videre diskusjon lar oss ende dagens tur i celle. Som riktignok er en nydelig liten by, men i dag er vi likevel dens fanger. For ei ville vi i dag lenger sykle og ei heller med banen til et annet sted fare. Så da sitter vi her uten flere nettilganger og dermed heller ikke tilgang til dagens vakre fotografier, mens vi skjemmes over menneskehetens grusomheter og lar oss glede over gleden av å la dippedutten ta kontroll over vår opprørske styringsvilje, mens den har styrt oss både forbi Belsen og rett i Celle, som forsåvidt ellers må oppfattes som et stykke fra vår sørlige kurs mot kongelige Hannover.
Og det tror jeg vi alle kan ha noe å lære av.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar