Noch ein gry

Enda en fredelig morgen og denne gangen uten verken hest eller bonde, men hvor hen skal vi nå. Kassel er først og fremst vårt første skikkelig veikryss. Nach Koblenz und Mosel eller Fulda og sørover forbi Frankfurt am Main og nedover langs Rhinen. Eller noe midt i mellom eller langt ut på sidene. Landsbygda er langt å foretrekke rent sykkelfaglig her. Valgets kvaler er som de aller fleste langt mer delt enn baken. Før man kjenner er det vanskelig å vite hva man liker, og smaken er jo forøvrig, som alle bevisste vet, lik som baken. Men om smaken er som baken, er det mer usammenhengende å påstå at baken er som smaken, selv om baken også kan være søt og god. Eller sår og rød, og det kan vi vel ikke med noen praktisk betydning si om smaken.

Ut, ut på eventyr, med dippedutten mot Grimms skoger eller vinens dalfører, eller kanskje die beide, oss fører

Med nyvasket drakt

Etter å ha mesket oss med et helt ekte niedersaksisk jordbær som på mange måter ser ut og smaker som et norsk, på en helt annen måte enn de utenlandske jordbærene vi blir tilbudt i norske butikker, men selvsagt uansett ikke er like godt som de norske bærene - kunne vi snart finne vår vei ut på dagens sykkelveier. Men morgenens store høydepunkt var selvsagt aspargesvaskemaskinen:

og etter gårsdagens kveldsmåltid kan vi bare fullrose disse deilige tyske asparges som akkurat har fått sin sesong, og det hos selveste Schweine Schulze, hvor nordmenn er overmåte populære gjester likeså som kansler Kohl og kansler Schrøder. Og mens Schrøder nå pusher russisk gass, skal vi bare pushe våre egne sykler. Likeså vakker og enkelt som aspargesmannen skreller og vasker sine nymodne, hvite skudd. Og disse nytes åpenbart best naturell - med litt smør. For kalorier må man ha når man sykle skal, og foreløpig har vi lykkes veldig godt med det. Syklingen starter slik den slapp i wunderbart tysk landskap med deilige sykkelveier og sykkelskuldre langs veier nesten fri for trafikk, kun avbrutt av noen overraskende ofte uegnete fortauslignende installasjoner gjennom både dorfer og byer, og nettopp derfor tar vi bybanen gjennom kongelige Hannover. Og det gir det hele en deilig feriefølelse av opprørsk avslapning og trafikksikkerhetssøkende tilpasningsdyktighet. Et passe stykke på den andre bysiden er vi syklende igang igjen og dippedutten fører oss overraskende fort forbi Gøttingen og videre, om enn av og til på overraskende veier i skog og over bratte åser mot Hann Münden som ikke er en illsint hund, men en liten trivelig by mellom Fulda og Werra, som begge av værmessige årsaker var ganske så fulle. I ettertid er det også noe pussig å tenke på at dippedutten sendte oss ut på en usedvanlig sær omvei over og ned og tilbake igjen rundt en motorvei, for at vi rent faktisk skulle få hilse på tre usedvanlig hissige mynder. Ganske medium store riktignok, og i bånd, men likevel. Uansett fant vi et nytt rede for natten i Kassel i Hessen, som igjen, rent faktisk, er mye større enn vi var forberedt på. Ikke noe Hassel i Kessen med andre ord.

Som min kjære kone gjerne sier det når kelnerne roter med glutenet. og ikke skal vi vel egentlig gå Ansgar Waldemarsen i stiene, men likevel så kan vi vel alle ha noe å lære av det.

Morgengry er gull i grunn

En skal tidlig opp om en skal få gjort noe, er et ekte bondeordtak, og jajamen stimt das auch hier. Jordbærdyrkerne, skinkebodene og aspargesvaskemaskinene gjorde sitt inntog, lenge før kirkeklokkene fikk lov til å klinge. Herlig er det, og min skjønne kone sover da uansett, uanstrengt sin skjønne tornerosesøvn, mens jeg undres over hva de da holder på med å lave der ute.

og mens de biologibaserte kremmere tjener sine gode penger, er vi snart på vei mot nye eventyr i retning Hannover og Gøttingen und so weiter. 

Nach Hannover via celle

Ikke at man gjør noe ulovlig når man sykler slik gjennom det vakre bondelandskapet og skogene i nordtyskland, uten at noen andre synes å gjøre verken det eller noe annet, der vi sykler aldeles alene, mens rådyrene gresser i skogkanten og nøtteskrikene og ikke minst tårnfalken foretar sine daglige gjøremål. Og det er jo også det vi gjør på vår måte. Her vi er på det man kunne si er noch eintag på sykkel, men nå er det bare andre dagen på denne turen og slik sett virker noch eintag kanskje meningsløst negativt. Det er det virkelig ikke. Etter en aldeles wonderskjøn natt i stabburet på Trestokk hos vertskapet på Hoheluft og en like skjønn frokost med hjemmelaget tartar og pølse, har vi nå syklet enda noen mil sørover. Og i dag har dippedutten ført oss nesten like sør i retning, før dens uoppmerksomme innehaver av usikker årsaker fomlet med den, etter et vidunderlich måltid hos restaurant don Camillo 2. Don Camillo presten i den deilig folkelig komiske italienske lille verden som etter WW2 uten avbrytelser var i motsnakk med den likesågode kommunistiske ordføreren Peppone, mens de hver på sin side elsket livet slik de kunne og ville. Og det er jo det vi vil og skal hver og en på hver vår måte. Min kone elsker å sykle og heldigvis for meg gjør jeg det samme. For inget annet sted enn der min kone er, vil jeg da heller være, så underskjøøn som hun er, der hun lett kokett holder følge, mens jeg søker dippeduttens instrukser i gjenskinnet av solens lys, bare forsterket av solbrillenes dusende synseffekt, mens sykkelveiene skifter side i smådorfenes ellers lodne ro. For du verden er her ro og fred.

Men nærsynte eller ikke, stoler vi erfaringsrike på dippedutten, som stadig vekk fører sykkelføreren tilbake til kurs, om ikke sykkelførerens unyttige geografilogikk tar overhånd slik den ellers gjerne vil. Og bak dette, kanskje bagatellmessige tema, kjemper sterke krefter på flere sider for motstridende opprør for selvets umiddelbare selvbekreftelse om enn utelukkende destruktivt og på de andre sider for erkjennelsen om at harmonien og kjærligheten for andre og seg selv spirer langt bedre under selvets ro og medværenhet. Og dette er en kamp som drives i flere enn to dimensjoner. Noe vi også erfarer har vært tilfelle, der vi i det ellers milde og vakre landskapet med alle disse hyggelig mennesker og deilige opplevelser, opprivende havner forbi Bergen-Belsen en av de mest grusomme bevisene på menneskehetens forrykte egoisme. Dette da styrt av duppeditten som uten videre diskusjon lar oss ende dagens tur i celle. Som riktignok er en nydelig liten by, men i dag er vi likevel dens fanger. For ei ville vi i dag lenger sykle og ei heller med banen til et annet sted fare. Så da sitter vi her uten flere nettilganger og dermed heller ikke tilgang til dagens vakre fotografier, mens vi skjemmes over menneskehetens grusomheter og lar oss glede over gleden av å la dippedutten ta kontroll over vår opprørske styringsvilje, mens den har styrt oss både forbi Belsen og rett i  Celle, som forsåvidt ellers må oppfattes som et stykke fra vår sørlige kurs mot kongelige Hannover.
Og det tror jeg vi alle kan ha noe å lære av.

Und morgen ist rising

Plutselig er natten over og romantikken i fjøset er over - her et sted litt uten for Trebukken som det heter Buchholz. Og selv om dagens gry var überraskende er det vel alltid trygt i lag med de hjertegode og heltemodige islendinger som passer på - brexit or not. Tross alt var taket tett og natten tørr. For det er jo ikke alltid tilfelle - og det tror jeg vi alle kan ha noe å lære av.

Und jetz - Gute fahrt nach Hannover - som det heter!

eRster tag unter weg nachunten

Det er alltid i starten, eller ofte i starten, og noen ganger også senere, at det er vanskelig å holde fri kontakt med arbeidsoppgavene, når digitale dippedutter skal tilordnes analog fossilsk logikk uten stressmesteringscoachen i umiddelbar nærhet, og i påsyn av egen kone. Det har forsåvidt ofte ingenting med konen å gjøre. Det er dette med mestringsteknikk under en selvoppfattet tidsressursknapphet at slike dippedutter kan ende sine dager. Slik sett startet dagen nesten umiddelbart meget godt, og etter, i sammenhengen, en ganske kort tid ble Garmins nye sykkelGPS en av sykkelferiens aller største favoritter, etter kona selvfølgelig. Og sykkelen.
De tidligere skandinaviske landskap i det høytyske nord er dejlig ligt de danske lanskaper o vi har kost oss rullende nedover på kartet fra Kiel til Hamburg und weiter.

på veier nesten komplett uten trafikk på kryss og tvers på vei sørover, men egentlig måtte vi bare ha en tissepause

uten at noen kan se.
og nordtyske lekkerier har vi også nytt på vår vei i dag

 og man tager hva skjebnen giver - når man ferdes landeveis - det har våre dippeduttfrieerfaringer lært oss fra før.
Men altså was ist das schøn keine biltrafik mitraden mit

sTress

Main street Kattegatt

drømmen er sann og her sitter vi på vei til Kontinentet uten en svetteperle. Kona er fornøyd og jeg er lykkelig

Utrolig masse

Nå skjer det utrolig mange ting på en gang og det er vanskelig å holde fokus på arbeidsoppgavene.
Vi klarer likevel å takle strabasene. Sykkelnurkene er sikret forsvarlig på bildekk 5 og kona er på vei. og jeg er med - ennå:)

klem av minstegutten fikk vi også!
kan du sjekke om dette funker fortsatt koneknuppen?

Straks nå

med hjelp fra lille frøken Nydelig er mor straks klar og fillepappa henger seg på
endelig er det deilig sommerfriskt regnvær og Den store turen kan starte
snart

Nå starter det!

Kona er klar for ferie og jeg får være med:)

Pusj

En lang dag går mot slut og det er tid for pysj!

kone

Kona mi er opptatt:)

Første blogg

Hei Pernille
Virker dette bra!?